Orkester

Prosa, Flamme Forlag, 2016
ISBN 978-82-8288-162-3


De er 40 stykker i orkesteret. Treblåsere, messingblåsere, strykere, perk. Ikke en viktigere enn den andre. Hun spiller andrefiolin, han spiller cello. Hun vet ingenting om ham, han er ingenting uten henne. Hun liker Pepsi Max og Fleetwood Mac, han kan ingen sanger med Fleetwood Mac. Men han ser henne for seg, stående i senga, naken, mens hun øver på fiolinen. Og han vet hva han skal si til henne, han vet nøyaktig hva han skal si, og snart, veldig snart, om bare bittelitt, skal han si det. Ritardando betyr at tiden går saktere, da capo at man får en ny sjanse.

Høst og første øving for semesteret. Jeg går langs Lille Lungegårdsvann med cellokassen på ryggen, ser på skyene som driver langsomt over Ulriken. Det har gått ett år siden jeg flyttet hit, tolv måneder på tolv kvadrat, og jeg føler meg allerede som en av veteranene i orkesteret. Jeg tenker på hva vi skal spille i høst og hvor vi kommer til å ha konserter. Håkonshallen? Nykirken? Sesongen ligger foran oss som løse ark med blanke notelinjer, og dette er som å møte klassen igjen etter ferien: Har det begynt noen nye, er det noen som har sluttet? Hvor spinkel blir cellogruppa, vil noen frivillig sitte på første pult? Vi øver i en kantine med utsikt over byen, og mens jeg pakker ut lengter jeg etter den gode følelsen, når alt løser seg opp og flyter inn i den samme strømmen, og man glemmer at man er noe annet enn musikk. Så kommer rutinene: slå ut notestativene, skyve stolene ut i orkesterets halvsirkelform, fordele notene, stemme instrumentene. Vi ser opp på dirigenten. Vi er klare.