Ti plater

Ingenting er mer kjærkomment i skrivearbeidet enn en pådyttet distraksjon i form av et Facebook-meme. Ti plater som har betydd mye for meg: Vi setter det på kontoen for research. Takk til Linn Strømsborg for oppfordringen, du kommer nok til å kjenne igjen noen av disse platene, tipper jeg.

1. Tre Små Kinesere - Hjertemedisin (1994)
Plata åpner med «Agnar Mykle», en referanse som gikk langt over hodet mitt den gangen; jeg var tolv år og det var «Klassebildet» som var min sang. Sommer. Leirskole. Og selvsagt fantes det en jente i rekke nummer én som var minst like suveren. Den første forelskelsen, hva annet var den enn måneder og år med følelser man aldri torde å sette ord på. Men i trygg ettertid; kanskje finnes det ikke noen bedre måte å være forelsket på enn nettopp denne, hemmelige. Den som bare finner sitt uttrykk i fillete skoledagbøker og i søte popsanger. Popsangene varer, som vi vet, evig, i motsetning til alt det andre. Og jeg har alltid vært en kineser siden da.

2. Kent - Hagnesta Hill (1999)
Så fort man ble eldre den gangen; bare fem år senere hadde det tilsynelatende gått tiår. Jeg hadde begynt på videregående, og rett nok: Allerede hadde jeg hørt på «Isola», men «Hagnesta Hill» var den første kent-plata jeg _ventet_ på. Den høsten, da Marius en dag hadde med seg diskman og denne nye plata, det første friminuttet, og alle friminuttene senere: frostrøyken som snodde seg rundt hodene våre og de vidåpne øynene, fotografiene og Jockes håndskrift i coveret, konserten på Samfundet noen måneder senere. Kent kom og viste hvor skapet skulle stå og strengt tatt har jeg vel aldri sett noen grunn til å flytte noe særlig på det senere.

3. Radiohead - Kid A (2000)
Skjønt; høsten etter kom enda en av de platene man hadde ventet på, og forandret verden. Radiohead var allerede godt etablert som favorittband, og i kjølvannet av «OK Computer» hadde jeg fulgt med på turneene og funnet skurrete liveopptak av de nye sangene via obskure sider på datidens premature internett; for å kunne høre på dem i bilen måtte jeg spille dem over på kassett (!), det var en teknologiforvirret tid og det låt fantastisk, som radiosignaler fra en annen planet. Da «Kid A» endelig skulle lanseres lånte jeg bilen til foreldrene mine (den andre, med cd-spiller) og kjørte ned til nattåpnet på Platekompaniet. Veien hjem. Alene i bilen, alene i byen, alene i verden. Det var et paradigmeskifte: «Kid A» åpnet dørene til helt nye forståelser av moderne musikk, og ingenting ble det samme igjen etter det.

4. The Smashing Pumpkins - Ava Adore (1998)
Et eller annet sted på veien, sommeren før «Hagnesta Hill» må det ha vært, finnes det et glimt av meg på et loftrom nordpå, sektsten år, med hodetelefoner og en skrivebok i fanget. «Ava Adore» var akkurat den miksen av akustisk og elektrisk musikk, overstrødd med Billy Corgans teatralske emotekster, som skulle til for å forløse et eller annet i en rådvill tenåring den sommeren, i ferien midt mellom to forskjellige liv. Kall det gjerne kunstnerisk, i alt sitt famlende alvor. Musikken til Smashing Pumpkins var alltid så billedskapende for meg på den tiden, på en annen måte enn alt det andre jeg hørte på; som støvete postkort og gamle filmopptak. Og jeg forsto at jeg også hadde lyst til å drive med noe som lignet, skape ting, uten at jeg visste noe mer da, uten at jeg vet noe mer nå.

5. The Cure - Wish (1992)
Det er kanskje ikke helt søkt å si at da Smashing Pumpkins falt fra (for det gjorde dere, sorry), var det The Cure som tok over. Jeg skulle ønske jeg hadde funnet frem til The Cure tidligere, men sånn er det å tilhøre én generasjon og ikke en annen: The Cure var et band jeg måtte bestemme meg for å bli fan av, for deretter å gå inn for det med alle midler. Hvor begynner man? For meg var det «Wish» som fikk det til å klikke, tilfeldig antakelig, om ikke mildt påvirket av at det tross alt var der «Friday I’m in love» var. The Cure føles fremdeles som en prosess: platene er ikke uttømt, slik de muligens ville vært hvis jeg hadde oppdaget dem underveis. Men året da «Pornography» ble utgitt var året da jeg ble født. I blant føles The Cure som minnene fra et liv jeg aldri hadde. Det er kanskje derfor de er bandet som fremfor noen får meg til å elske fiksjonen, fantasien, drømmen, stjernene.

6. R.E.M. - Up (1998)
R.E.M. er også et av disse bandene med lange røtter tilbake til Verden Før Meg, men som jeg i motsetning til The Cure fanget opp i min egen hverdag. R.E.M. var med på Absolute Music-skivene. De ble spilt på VG-lsta Topp 20. Jeg var også en av dem som satt og mumlet «everybody hurts» mens jeg gjorde leksene. Men det var «Up» som var det første albumet med R.E.M. Jeg husker det slik: London, tidlig 1999. Lysene langs jernbanebrua over Themsen, de gigantiske platebutikkene i Oxford street, og hele tiden: den nye MiniDisk-spilleren i lomma, der «Up» gikk igjen og igjen. I read bad poetry into your machine. Og det slår meg mens jeg skriver dette, at så mye avhenger av hvilke år du tilfeldigvis er søtten-atten, og for meg var det tiden rundt årtusenskiftet; at man er helt åpen akkurat da, og at det som treffer deg, det treffer deg som et slags virus som sprer seg i kroppen og definerer hvordan du skal være. Det er ikke så mange som regner «Up» som R.E.M.s beste, og kanskje er den ikke det, men det var den som møtte meg da jeg var der, da jeg landet og trengte noen som sto i ankomsthallen, airportman, og holdt en lapp med navnet mitt på.

7. Björk - Vespertine (2001)
Björk hadde også vært tilstede hele tiden, og jeg likte alle platene, spesielt «Debut», men «Vespertine» var noe spesielt, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Igjen har det kanskje noe med tidspunktet å gjøre: denne høsten var livet atter i forandring, jeg var ferdig på videregående og hadde begynt på universitetet – og kanskje er det under slike forhold det åpner seg raviner i det indre landskapet som kan fylles med bilder, musikk; «Vespertine» er lyden av vinteren, stjernehimmelen, nordlyset, frostrøyken. Og en av de kveldene, med øynene lukket, hørte jeg på sangen «Aurora» og tenkte at jeg skulle skrive en sånn roman en gang: en roman fra Island, om en jente som heter Aurora. Følelsen når jeg nå, tretten år senere, sitter og prøver å gjøre ferdig denne romanen, er først og fremst en følelse av bekreftelse. Musikken har slike altomgripende krefter, men det visste vi jo allerede.

8. Bright Eyes - Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground (2002)
Det er en grufull klisje, og det stemmer heller ikke, men likevel: Conor Oberst ble for noen av oss en slags Dylan-skikkelse, i alle fall i en periode da gamle Bob var lite annet enn en knirkete oldefar og platene til Bright Eyes føltes friske og unge. Conor Oberst ble min levendegjøring av Holden Caulfield og «Lifted» er kanskje den plata som best fanger den blandingen av upolert råhet og pretensiøst overmot som karakteriserer nettopp denne typen forbilder og som, i Obersts tilfelle, gir seg utslag i hans mest pompøse, men kanskje også modigste, plate. At omslaget er utformet som en slags eventyrbok understøttet følelsen av dette var litterært oppegående tekster, og at Oberst, i likhet med Dylan, hadde sitt på det tørre når han på steder hvor tekst og melodi åpenbart var i konflikt, alltid lot teksten vinne. Tekstene på «Lifted» er fulle av sitater som i en periode i livet mitt dukket opp overalt, og det føles ennå som om de sier noe vesentlig om hvordan det var den gangen, alt sammen.

9. Death Cab For Cutie - Transatlanticism (2003)
Blant mange plater som befinner seg i området rundt «Lifted», både tidsmessig, stemningsmessig og i sine mange sitatvennlige tekster, peker «Transatlanticism» seg ut blant annet fordi Ben Gibbard åpner hele ballet med å proklamere at: This is the new year, and I don’t feel any different. Musikk og nyttår har alltid vært en spesiell kombinasjon for meg. De siste dagene på året, med sitt omsluttende mørke og de gjentakende ritualene som løfter dagene ut av tiden; årsskiftet som i små øyeblikk synes å åpne små gliper, skinnende lyspunkter som viser seg på himmelen, og at det i alt dette finnes skjulte profetier som kan utløses om man bare finner den riktige musikken. «Transatlanticism» er en av de platene jeg alltid hører på rundt den tiden av året. Og at Ben Gibbard kommer med denne påminnelsen – hva er så nytt med et nytt år liksom – skyter jo i stykker hele mytologien jeg har bygd opp gjennom disse ritualene. Hva er mer tilbakeskuende enn å feire et nytt år med gamle tradisjoner? Det at min måte å gjøre det på er grunnleggende selvmotsigende, bekrefter vel i grunnen bare en side ved meg som jeg liker å holde ved like i blant.

10. Shaun Bartlett - Sometimes Divided (2006)
Få historier om forelskelse her, folkens, og jeg beklager å skuffe dere. Historien har vel vist at forelskelser har en tendens til å føre med seg høyst forglemmelig musikk, mens kjærlighetssorgen, oh boy, den åpner selvfølgelig en helt annen dør. I 2006 flyttet jeg til Oslo og denne høsten, som ligner en film avspilt i høy hastighet, der de gamle, røde t-banevognene skyter frem og tilbake som røde blodlegemer gjennom en regntung kropp, trengte et nytt soundtrack. Ved en nydelig tilfeldighet ga Shaun ut sin første plate akkurat da, og den inneholdt mange av de låtene som jeg allerede hadde hørt i ulike demoversjoner over flere år, ettersom vi begge i sin tid famlet oss frem (og tilbake) på den samme nettsiden for unge skrivefolk; han med sine sangtekster og jeg med, vel. «Sometimes Divided» ble nok et eksempel på at det er mulig å komme i mål med det man driver med, og jeg tror det var da jeg forsto at det var dette jeg skulle bruke tiden min fremover i Oslo på. Å bli det jeg skulle bli. Og resten er vel også en slags historie.