Buster
[...]
Ja, hvem sin ide det var, det vet jeg ikke, men som så mye annet startet det som et PR-stunt. En dum måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på i det vi oppfattet som et fragmentert og vanskelig gjennomtrengelig medielandskap. «Vi trenger noe som virkelig får oss til å nå frem,» kan jeg nesten høre en av partistrategene si, foran den skakke whiteboarden der et uforståelig tankekart var tegnet opp, sirkler og piler i alle retninger. «Men ...» vil jeg tro noen innvendte, «er det i det hele tatt lov?» «Teknisk sett: nei,» svarte en av rådgiverne med juridisk bakgrunn, «så klart. For å kunne velges inn som representant i fylkestinget eller kommunestyret må man ha stemmerett. Det innebærer at man må ha fylt 18 år, ikke ha mistet stemmeretten pga. straffbare handlinger, og dessuten være – eller noen gang ha vært – folkeregistrert som bosatt i Norge. Men ...» Hun la inn en liten pause før hun fortsatte, «det står ikke noe eksplisitt i valgloven om at man må være et menneske.» På dette tidspunktet kan jeg tenke meg at det oppsto en spent stillhet som raskt ble perforert av noen oppspilte knis. «Buster er, som vi alle vet, en sjimpanse. Det vil selvsagt ikke stå seg gjennom en rettslig prøving, men det er heller ikke poenget. Det vi ønsker oss her, er først og fremst oppmerksomheten vi garantert vil få både nasjonalt og internasjonalt.»
[...]
Det var for så vidt en tanke som lå i tiden. Den generelle valgdeltakelsen hadde lenge vært dalende, og verst var tendensen blant de unge. De var opptatt av klimasaken, og her, understreket strategen, hadde mennesket som art mistet all troverdighet. «Det vi trenger er noen som kan tenkte nytt.» Teknisk ble det løst slik at vi oppnevnte en verge, et menneske med alle de formelle, menneskebetingede kravene i orden, som ble satt opp på listene. Men alle visste at en stemme til ham i realiteten – vel, realiteten ... – var en stemme til Buster. Det ga oss ikke uventet mye oppmerksomhet, ikke minst etter at Buster begynte å opptre i debatter sammen med sin oppnevnte verge. Sjimpanser er faktisk intelligente dyr, vet du, og i løpet av sitt nokså lange liv (til å være sjimpanse) hadde han lært et og annet triks som slo godt an når et poeng skulle understrekes eller avvises kontant. Ingen kunne klappe eller sette opp en sur trutmunn som Buster.
[...]
At han faktisk kunne ende opp med å bli valgt inn i kommunestyret, fremsto jo utover i valgkampen som en mer og mer reell mulighet, og det er mulig vi burde ha avblåst hele kampanjen da. Men det er noe med gode meningsmålinger som har en nærmest berusende effekt på hele partigruppa, og det satt langt inne å skulle endre på noe så kort tid før valget. Ingen trodde vel heller helt på at det kunne skje. Vi hadde jo plassert ham langt nede på listene. Men aldri før har en kandidat fått så mange personstemmer. Vi gjorde et brakvalg. Det var rett og slett uunngåelig til slutt at Buster ble en del av styret i den kommende perioden. Det var liksom et krav fra velgerne våre, kan du si.
[...]
I ettertid er han med rette blitt kalt en pioner. Allerede i det påfølgende stortingsvalget to år senere var det flere partier som stilte med listekandidater fra dyreriket, og trenden spredde seg raskt til resten av verden. Historien kjenner vi jo. Jeg vil si at det stort sett har gått bedre enn mange fryktet, og på enkelte områder har verden utvilsomt gått fremover. Riktignok har det blitt en del støy, men i de fleste land sørger et tungrodd byråkrati for å avskjære de mest impulsive og uforutsigbare konsekvensene. Sant å si har det på mange måter ikke vært så stor forskjell, utover det som for mange virker å være det viktigste: Internasjonal politikk har endelig blitt underholdende igjen. Likevel, når alt kommer til alt, er det utfordrende å være menneske i en tid med aper i så mange fremtredende politiske posisjoner. Våre behov blir ikke lenger alltid prioritert. Man kan ta seg i å savne de gamle dagene. Men jeg tenker at endringene før eller siden ville ha tvunget seg frem. Tiden var mer enn moden.