FORMIDDAG, TIRSDAG. Jeg går rundt i leiligheten med en laptop i armene mens jeg holder øye med lista over tilgjengelige nettverk som hele tiden forandrer seg, jeg beveger meg langsomt over stuegulvet og finkjemmer rommet, en stille og idiotisk dans til ære for det ene åpne nettverket som har det med å dukke opp akkurat ofte nok til at vi ikke gidder å skaffe oss vårt eget. Men denne gangen finner jeg det ikke, selv ikke på kjøkkenet, der dekningen pleier å være bedre. Jeg flytter maskinen fra bordet over til bunken med aviser, fører den videre mot vinduet, detektoraktig langs karmen opp mot taket, uten hell, helt til jeg til slutt finner et svakt signal som får meg til å dra frem en stol og klatre videre oppover, plassere laptopen øverst på kjøleskapet og dytte den forsiktig innover mot veggen mens jeg selv avanserer opp til kjøkkenbenken. På den halvt sammenklappede skjermen får jeg så vidt åpnet nettleseren og tastet inn passordet til e-posten, jeg påbegynner krokbøyd og støvete den lange ventetiden på at innboksen skal åpne seg, men signalet forsvinner og lastingen av siden avbrytes. Jeg ser meg rundt i rommet. Som en siste mulige løsning vurderer jeg å åpne vinduet og fortsette letingen slik, halvveis hengende ut fire etasjer over den asfalterte bakgården, der tre små barn akkurat nå løper i ring rundt en khimarkledd kvinne som bærer på to poser fra Bunnpris; jeg prøver å anslå risikoen for å falle ned, holdt opp mot den potensielle gevinsten: sjansen for at det skal ha kommet et svar, et ja eller nei til forslaget mitt om å ta en kaffe på Kafé Niels en dag, liksom siden det likevel ser ut til at vi sitter på samme lesesal, leser det samme. Jeg hopper ned på gulvet, griper haspen og ser et svakt lyseblått gjenskinn fra skjermen i ruta et øyeblikk før vinduet svinger utover og et skarpt glimt av sollys treffer meg. Det er høst. Et nytt semester og nye pensumbøker. Nye jenter på lesesalen. Det er trådløst og vi gir oss ikke.