INT. LESESAL, sent en ettermiddag, og tankene vandrer allerede langs hyllene i den nærmeste matbutikken, på jakt etter noe blant hermetikken som kunne anspore til en siste anstrengelse før kvelden og nok et næringsfattig måltid venter hjemme på hybelen. Dette er ungkarstilværelsen. Dette er livet på bachelor. Dokumentet som lyser mot meg på skjermen minner lite om semesteroppgaven jeg skal levere om få dager. I stedet tenker jeg på Sara, søtest i seminargruppa, kullets kollokvie-queen og akkurat nå plassert et par pultrader bortenfor, med ryggen til, bøyd over en av de tjukkeste og mest uregjerlige pensumbøkene i dette faget vi tar sammen. Trådene i ullgenseren hennes gløder svakt i skinnet fra den grønne lampeskjermen. Og det er da den dukker opp i meg, helt uten forvarsel, en gammel melodi fra en av låtene til bandet jeg spilte i tidlig i tenårene, og med en logikk som nærmest virker selvforklarende er det Sara som tar det opprinnelige begjærsobjektets plass i en tekst som – la meg bare si at den på enkelte områder overlater minimalt til fantasien. Uvisst av hvilken grunn, men kanskje bare for å komme i gang med skrivingen, eller for å skrive meg løs fra denne melodien som lik en popsang fra nittitallet har bitt seg fast i neocortex, rabler jeg ned teksten i det åpne dokumentet, forbigående underholdt av de tross alt ganske oppfinnsomme rimene, lettere fascinert over hvor godt jeg ennå husker dem. Jeg kaster et blikk bort på Sara idet jeg lagrer filen, nærmest på refleks, bare for å innse, brøkdelen av et sekund for sent, at jeg har tatt feil av det firkantede lagringssymbolet og det nesten identiske ikonet for print, og at teksten nå allerede ugjenkallelig er på vei ut til fellesskriveren i det glassinnfelte skriverrommet, der jeg naturligvis kan se en av hennes venninner stå og vente på en utskrift. I tiden etterpå er det dette jeg husker når folk spør meg hvorfor jeg plutselig bestemte meg for å slutte på studiene og søke jobb i en sportsbutikk lengst mulig unna sentrum: Blikket til Saras venninne idet hun holder papiret mellom fingrene og nettopp har dekodet den ikke spesielt subtile sammenhengen mellom studentidentiteten nederst på arket og navnet mitt; senere lyden av skrittene mine ned de brede trappene, nok et kapittel i livet avsluttet, slik.