Kaffe? Te? Men eg bare nikkar, får eit pappkrus med varmt vatn som eg held framfor meg, eg lukkar auga og kjenner dampen reise seg mot ansiktet, lokalt skydekke frå CloudShop, cumulus rett i koppen. Over skjortekragen blir huda fuktig, og eg løyser på slipsknuten mens eit visuelt møtereferat begynner å spele seg av i hovudet, lausrivne episodar frå tidligare på dagen: Eg sitt i eit hjørne og pirkar på ein farrisetikett, eg står på talarstolen der eg for hundrede gong lirer av meg det foredraget som har blitt ein liten hit i næringslivet denne hausten. Kvar gong det same, tenker eg: pliktskyldige blikk frå mellomleiarane som sitt og noterer med halvopen munn, direktørane lengst bak i salen som bare gir seg til kjenne gjennom små, anerkjennande nikk når eg nemner Olav Thon eller John Fredriksen, applausen til slutt, idet eg rundar av og får ei gåve med logoen til firmaet på – ein seremoni repetert med liturgisk rutine. Av alle ting fikk eg ein kniv i dag, tenker eg, ein stor, handlaga tollekniv med slire av lêr og sølvbesetning. Plutselig går det opp for meg at eg aldri rakk å flytte den over i bagen før eg sjekka inn, at kniven heile tida har lege i trillekofferten som ingen reagerte på at eg tok med gjennom sikkerheitskontrollen, forbi gaten og inn på flyet. Eg rettar meg opp i stolen. Tanken på kniven i hattehylla over hovudet mitt fyller meg med ein kvalmande følelse av makt, og i eit vilt augeblikk ser eg for meg kva eg kunne oppnå dersom eg henta den ned no og trua meg fram i cockpiten. Spenninga. Merksemda. Løysepengane. Skremt av mine eigne tankar drar eg SAS-magasinet opp frå lomma i stolryggen framfor meg og blar rastlaust gjennom dei glansa papira, prøver å konsentrere meg om noe anna ved å sjå på bilde av skyskraparar i Shanghai, øyformasjonar i Dubai, men likevel ligg det som eit virus i bakhovudet, ei uro som ikkje vil gå over. Eg tenker på kor mange gonger eg har blitt stoppa i kontrollen og fråtatt ei sjampoflaske, ei uskyldig saks; det skal vere umulig å få med seg ein kniv på eit fly, tenker eg, dette er ein glipp som ikkje skal skje, og i forlenginga av tanken: Dette er ein sjanse eg bare får ein gong.