Rune F. Hjemås

Legge korta på bordet

Oppvaskmaskinen stansar ute på kjøkkenet. Eg gløttar bort på Sofie, men det ser ikkje ut til at ho har lagt merke til at det plutselig er blitt stille. Det blålige lyset frå skjermen flimrar mjukt over ansiktet hennes, får det til å sjå ut som om ho sitt under vatn. Eg har prøvd å fortelje henne at vi har vanlige kortstokkar, om ho ikkje heller vil legge kabalane på den gode, gamle måten, men ho føretrekker å gjøre det digitalt. Når kabalen går opp, har ho forklart, er det som om korta blir levande og dansar over heile skjermen. Det kjem små knepp frå museknappen kvar gong ho flyttar eit kort på pc-en. Av og til kan eg sjå at ho seier ting til seg sjølv, men for lågt til at eg hører kva det er. Eg lar blikket falle ned på dei gulna sidene i boka eg har sett meg for å lese. Det er varmt i stua, eg føler meg nomen og dorsk etter middagen; enno kan eg kjenne ein klam eim henge igjen frå den steikte auren.
Etter ei stund slår ho av pc-en og skyver stolen bakover. Ho blir ståande, som for å kontrollere at maskinen verkelig skrur seg av, så spør ho om ho skal hente litt vin. Det hadde vore godt, svarer eg. Like etter står det to halvfulle glas på bordet, og ho har sett seg i sofaen ved sida av. Eg kan sjå at ho bøyer seg fram etter eit kryssordhefte og fyller ut noen ruter før ho legg det frå seg igjen.
Du Jens, seier ho.
Mhm.
Er det noe i vegen?
I vegen? seier eg.
Du seier jo ingen ting.
Sofie fører vinglaset opp til leppene og stirar på meg over randa, utan å drikke.
Eg les, seier eg.
Eg meinte litt meir generelt enn bare akkurat no, seier ho.
Sofie, da, seier eg, og strekker meg etter vinglaset.
Utanfor vindua har gråvêret blitt borte i mørket. Eg hører sirener frå ein utrykkingsbil ein stad langt unna. Under gatelyktene glitrar eit tynt duskregn.
Sofie kremtar ved sida av meg.
Noen gonger får eg ein følelse av at det er noe du skjuler for meg.
Eg ser på henne. Ho ser skrøpelig ut med det ustelte håret og den bøygde ryggen. Alderen har begynt å sette seg i henne, tenker eg.
Kva i all verda skulle det vere? seier eg.
Nei, seier ho, eg veit ikkje det.
Eg prøver å lese vidare, men eg greier ikkje å konsentrere meg. Eg tenker på salva eg fikk mot soppinfeksjonen rundt lysken: Har ho vore i nattbordsskuffa mi og funne den? Og så blitt fornærma fordi eg ikkje har villa dele denne private bagatellen med henne? Det er slett ikkje umulig, tenker eg og kjenner at det gjør meg irritert.
Litt seinare gjentar eg det for henne: Eg skjønner verkelig ikkje kva det skulle vere eg held skjult for deg.
Da reiser ho seg og seier: No kranglar vi ikkje meir, Jens.
Ho tar med seg dei tomme vinglasa og går ut på kjøkkenet. Så hører eg at det suser i røra frå badet, og at døra til soverommet blir lukka.
Eg blir sittande ei stund og bla i boka mi, men så legg eg den frå meg og reiser meg. Eg kjenner meg rastlaus. Eg får på meg tøflane og går over golvet. I hjørnet står skapet der eg er sikker på at eska med spelkort ligg. Eg sett meg på huk og opnar dørene, ei gammal og innestengt lukt slår imot meg. Inne i skapet ligg slitne barnebøker og eit samanfalda ludobrett, teikneblokker, ein plastpose med feittete fargestiftar som alltid må fram når barnebarna kjem på besøk. Eg flyttar på dei og tenker at eg vil legge korta på bordet før eg går og legg meg, slik at Sofie finn dei der når ho kjem ned i morgon tidlig. Men eg finn ikkje korta, og med eitt slår det meg at vi kanskje har komme til å kaste dei ein gong under ein eller annan ryddesjau, var det ikkje slik at det mangla noen kort?
Det begynner å klø i lysken. Eg klør meg på trass, sjølv om eg veit at det bare vil gjøre vondt verre. Etter ei stund gir det seg. Eg grip ein gammal speledåse eg har fått auge på, og reiser meg. Skapdørene blir ståande opne, som to armar strekt ut mot den mørke stua. Eg går inn på kjøkkenet mens eg sveiver opp speledåsen. Når eg slepper det vesle handtaket, begynner den å spele Månkinnssonaten i eit litt for langsamt tempo. Eg sett dåsen frå meg på kjøleskapet og løyser på beltet. Stolen er kald mot baken idet eg drar buksene ned på knea og sett meg ned. I det svake lyset ser eg korleis utslettet liknar ein blåfiolett skugge over låret og lysken. Eg tenker på ubehaget da eg hadde sete slik og latt legen få inspisere meg i det skarpe lyset på legekontoret. I fleire veker hadde eg venta for å sjå om det ville forsvinne av seg sjølv, før eg til slutt hadde ringt for å bestille time. Til Sofie hadde eg sagt at eg hadde ein avtale med ein gammal kamerat frå lærarskolen, vi skulle ta ein øl og sjå overføringa av ein fotballkamp.
Eg drar fingeren forsiktig langs kanten av utslettet. Det er ei veke sidan eg begynte med salva, men legen sa det kunne ta litt tid før eg merka betring. Eg snur meg og ser ut gjennom vinduet: av og til hører eg den brusande lyden av ein bil som kjører forbi over den våte asfalten. Mellom tretoppane kan eg sjå månen komme fram og forsvinne igjen bak dei drivande skyene.
Til slutt motstår eg ikkje freistinga lenger og begynner å klø. Friksjonen frå neglene gjør huda varm og øm. Eg aukar tempoet og legg hovudet bakover, kjenner korleis svien blir tvinga vekk og erstatta av noe som liknar det motsette, eit intenst velbehag.
Plutselig blir eg oppmerksam på at Sofie står i døropninga. Eg kvepp til og får dratt på meg buksene.
Så det er slik du sitt, seier ho med kvardagslig stemme.
Eg reiser meg. Sofie, seier eg.
Eg blir ståande midt på golvet mens ho går bort og hentar eit mjølkeglas. Ho skrur på springen og fyller det med vatn. Nattkjolen heng laust rundt henne, kvit med små snirklete broderi rundt halsen og ermene.
Hør, Sofie, seier eg. Eg har altså vore hos legen og fått ei salve. Det dreier seg om, ja, ein infeksjon i lyskepartiet. Eg skulle vel ha fortalt deg om dette, men eg synest no ein gong at det er litt, ja ...
Sofie trekker ut den andre stolen og sett seg ved bordet.
Eg er ikkje dum, Jens.
Nei.
Eg kjenner deg vel godt nok til å sjå at noe er i vegen. Alle kan bli sjuke.
Det er ikkje det eg meiner.
Eg går bort til kjøleskapet og trekker opp speledåsen igjen. Det er rørande på ein måte, med den mekaniske og følelseslause musikken som siv ut i lufta.
Hugsar du denne? seier eg.
Jens, seier ho.
Kjøpte vi den ikkje i Bratislava ein gong?
Kan du komme og sette deg.
Eg går bort og sett meg ved bordet.
Det er noe eg vil seie deg, seier ho.
Ho gjespar og drikk frå glaset. På veggen heng ei brødfjøl dottera vår laga på sløyden da ho var lita. Ein hest er klossete svidd inn med trådbrennar, i det eine hjørnet står årstalet: -76. Det slår meg at fjøla har hange på den same plassen i fleire tiår, som ein freske. Eg ventar, men Sofie seier ikkje meir. Eg spør ikkje kva det var ho ville seie, men etter ei stund fortel eg korleis legen bad meg om å «lufte ut» der nede, at det er viktig at det ikkje blir klamt og innestengt. Det såg kanskje litt verre ut for deg, ja, seier eg og forsøker å le. Sofie ser bare på meg og seier: mh. Så reiser ho seg og går eit stykke ut på golvet.
Klokka er mykje, seier ho.
Eg kjem snart, seier eg.
Eg hører skritta hennes over golvet mot soverommet.
Idet ho er borte, legg eg merke til at speledåsen har slutta å spele igjen. Eg reiser meg og grip glaset som har blitt ståande igjen på bordet. Det har sett seg små luftbobler på innsida av det, synet minner meg om sjukdom og død. Eg slår resten ut i springen og sett glaset frå meg. Eg tenker på det Sofie hadde fortalt tidligare: Når kabalen går opp, er det som om korta blir levande og dansar over heile skjermen. På veg til soverommet prøver eg å sjå det for meg, nei, eg greier det ikkje, men eg tenker: Det kan vere det same.