Skribletanke: At jeg en kveld på vei hjem fra lesesalen skal ta på meg hodetelefonene og oppdage at de ikke er hodetelefoner, men et slags stetoskop, en lydfølsom innretning som på en eller annen måte fanger opp hjerterytmen til et menneske jeg ikke kan se. Mens jeg forflytter meg rundt i byen går pulsen opp og ned, tilsynelatende uten noen sammenheng med bevegelsesmønsteret mitt: Jeg krysser Christies gate og lyden blir sterkere, jeg går gjennom Byparken og frekvensen avtar, svakere idet jeg passerer avisstativet utenfor Narvesen, fontenen ved Hotell Norge, hører nesten ingenting nå før lyden plutselig blir sterkere igjen, raske slag idet jeg går inn på Galleriet og stiller meg i rulletrappen, der jeg endelig ser henne komme mot meg: en spinkel rulletrappjente med like store hodetelefoner som meg. Blikkene våre møtes. Og i noen få sekunder hamrer pulsen i ørene, paukeslagsymfonien nå, før hun går av der nede og jeg går av her oppe, og hodetelefonene blir vanlige igjen, etterlater meg rådvill utenfor inngangen til Din Sko med et plagsomt enkelt budskap i hodet: only this moment holds us together, only this moment, only this moment.