Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985–2018)

Kortprosa, 2016. Flamme Forlag
ISBN 978-82-8288-177-7


DET ER SÅ LENGE SIDEN og alt er forandret, men likevel er det som om jeg merker et personlig nærvær når jeg blar gjennom disse gamle albumene, fotografiene tatt flere tiår før min egen fødsel; jeg kjenner igjen mine egne trekk i de unge ansiktene til bestemor og bestefar på skitur, smilende svart-hvitt, oldefar med en strikkevest og pipe, som i gamle debattprogram på tv; noe gjenkjennelig som jeg ikke uten videre kan sette fingeren på, da det plutselig slår meg, som en grusom erkjennelse, at det ikke er mine forfedre jeg ser, men tvert imot de som skal følge etter meg – mine svake, genetiske avtrykk flere slektsledd frem i tid og jeg selv for lengst glemt, når en eller annen fremtidig retrobølge omsider har nådd dette punktet og sørget for at nettopp disse klærne er blitt moderne igjen, kameraet tiljukset antikt ved hjelp av nye filtre, høymoderne og overbevisende, urovekkende autentisk.

Et bilde er verdt tusen ord, heter det. Så kan man jo bare forestille seg hvor mye tusen ord er verdt. I Rune F. Hjemås’ Et lite skritt for mennesket. Fotografier (1985–2018) ser vi verden gjennom en litterær kameralinse som beveger seg fra Beograd til Pyongyang, fra Oslo til Trondheim, fra hit til dit. Det er stort sett hvemsomhelster som fotograferes i ord, enten i sentrum av sine egne livsviktige eksistenser, eller i utkanten av noe større, mer livstruende. Det er en tilsynelatende atomisert samling korttekster som allikevel og etter hvert skaper en helhetlig vev av inntrykk og følelser og du føler deg nærmere deg selv og de andre, nærmere omgivelsene og omgivelsens omgivelser – ikke ulikt den følelsen en får av å bla i et godt, gammelt forseggjort fotoalbum. Livet fortalt med en like stor grad av vilkårlighet som nødvendighet.

* * *

«Tekster om å se seg selv som en fremmed, til å kjenne seg igjen i. (...) Gjennom 89 sider og nesten like mange tekster knipser Rune F. Hjemås øyeblikkskisser av mennesker som tar et skritt til side og betrakter seg selv, ofte med den fremmedes blikk.»
– Fartein Horgar, Adresseavisen