August, and everything after
Det har blitt mørkt helt plutselig, slik det blir på sensommeren. Du har tent lys og trukket stolen helt inn til vinduet, som du har åpnet helt opp, og tre etasjer nedenfor ligger en hel park av skygger og silhuetter; det er varmere enn du kan huske at det har vært i hele sommer, men likevel kjenner du at det har blitt august, at det allerede har begynt å gå mot slutten på alt dette som skulle bli, men som aldri ble, som bare regnet vekk og forsvant i løpet av de ukene i sommer da tiden sto helt helt stille.
Men det er ikke noen kjip følelse, tenker du.
Ikke egentlig.
Det er fint på en litt trist måte. Trist på en litt fin måte, kanskje.
Litt sånn som da du og Anne for litt siden satt og leita opp gamle barne-tv-klipp på YouTube. Og dere fant ut at det var noe trist over de små snuttene dere fant, selv om de også med all tydelighet bekreftet at dere vokste opp i den koseligste perioden av NRKs historie, da all underholdningen for barn baserte seg på at voksne menn kledde seg i noen raggete filler eller krøp bak en sofa med et par sokker på hendene, mens damene danset, og sang om fargene i regnbuen. Jo, det var gode tider, det var tv man ikke fikk ADHD av. Likevel var det noe trist ved å se det igjen, en tristhet som du tenker har noe med høsten å gjøre fordi den føles trist på den samme måten. Den litt fine måten. Sånn som når man sitter ved vinduet og kjenner at det finnes kontraster i luften, plutselig.
Og du tenker at det som ikke var aldri kan bli, men det gjør ikke noe, for det som er kan bli enda bedre enn det var.
Du kjenner hvor mye mer levende kveldene føles nå enn i sommer. Du har åpnet en øl, reist deg, og satt på en plate med musikk som drar i deg, vil ha deg med fremover. Og du vet at du tror på alt det som plutselig vokser frem inni deg, tror på slike ting som varmere gensere, dugg i gresset, og lyden av å gå gjennom tørt løv som har falt ned på asfalten. Du tror på august, og alt som kommer etter; du tror på det som er akkurat nå.
Og da gjør det ikke så mye at det som var aldri ble noe.
For noen ting hører ikke hjemme her, selv om de er fine.
Som f.eks. Smitt og Smule og Labbetuss.
Som f.eks. late dager på stranda med en lettlest engelsk pocketbok.
For måten det er trist på, er så fin.
Det fine i å vite at sirklene fortsetter, at tiden beveger seg. Det fine i å bli eldre på den måten at man aldri egentlig mister noe, bare finner noe nytt. Du vet, den typen tristhet som gjør at man smiler sånne stille smil. Det er sånn august er. Det er derfor du tror på august. August er den tiden da året begynner å bli realistisk igjen. Du var nok aldri typen til å tro på engler uansett.
07.08.07