Dumhetens makt


Fosnes Hansen blir, i sin fullt berettigede harme, en bekreftelse på Siv Jensens fårete utspill om at Kulturkampens initiativtakere ikke er noe annet enn en gjeng skrullete rødvinsdrankere som ikke under noen omstendighet kan tas på alvor.

Det er kanskje rettferdig overfor Fosnes Hansen, men overfor alle oss andre som på et eller annet følelsesmessig plan føler oss berørt av denne såkalte «kulturkampen», er det ikke spesielt rettferdig at debatten NRK setter opp, går mellom en skolert politiker fra et parti som har gått til sjofelt angrep på en norsk forfatter, og denne sjofelt angrepne forfatteren, som representerer Kulturrådet, men selvsagt mest – viser det seg fort – seg selv. For det som skulle være det store oppropet mot FRP, blir dermed i store deler av debatten redusert til en kjekling rundt Fosnes Hansens private forhold til kulturministeren og dennes parti, og om hvorvidt FRP-nestleder Per Arne Olsen er villig til å stå inne for at dette er å regne for kameraderi eller ikke. Det kan godt hende det er rettferdig overfor Fosnes Hansen å la ham få sjansen til å angripe Olsen, og kaste papir på ham, for det FRP har kommet med i denne saken er, i likhet med svært mye FRP har kommet med i mange andre saker, nedlatende, kynisk, kunnskapsløst og skammelig. Problemet er bare at NRK, ved å sette en kjølig og slu politiker opp mot en emosjonelt medrevet og til dels utilregnelig forfatter, greier det ubegripelige kunststykket å få parten fra FRP til å fremstå som den fornuftige! Fosnes Hansen blir en av disse nyttige idiotene som FRP mer enn noen andre vet å dra nytte av; Fosnes Hansen blir, i sin fullt berettigede harme, en bekreftelse på Siv Jensens fårete utspill om at Kulturkampens initiativtakere ikke er noe annet enn en gjeng skrullete rødvinsdrankere som ikke under noen omstendighet kan tas på alvor, på lik linje med Blondiner mot EU, og hva det nå var alt sammen som hun bablet om.

Hvilket er synd, naturligvis, ettersom FRP dermed nok en gang slipper unna med å være et parti som i løpet av en hel debatt ikke greier å hoste opp et eneste godt argument, som i det hele tatt har nerver til å stille i en debatt om kulturpolitikk, når det knapt finnes et eneste menneske i hele landet med tilknytning til partiet som greier å uttale ordet «kultur». De slipper unna, fordi avisene til dagen etter har fått sin papirkule å skrive om – og FRP, ved å ha blitt kastet papirkule på, igjen kan fremstille seg selv som offer, tråkket på og forulempet av den skrekkelige kultureliten.

Det som dermed kommer i skyggen, er nautligvis alt det viktige Fosnes Hansen innimellom raserianfallene fikk sagt. La oss se litt på saken, fra en forfatters synsvinkel: FRP vil altså, sitat fra deres egen nettside, «kutte garantilønn og stipender, slik at kunstnere må leve av det de selv skaper». En åpenbar feil med denne setningen, er at man etter å ha gjennomført et slikt tiltak, ikke lenger vil kunne snakke om kunstnere. Et slikt tiltak vil rett og slett utrydde kunstnerne som yrkesgruppe fullstendig, og vi vil i stedet sitte igjen med en gjeng varefabrikanter som, uansett hva, blir nødt til å sette det kommersielle hensynet foran alt. Vi vil få en bokfauna som utelukkende består av sjablongmessige bestselgere – og et hav av mislykkede forsøk på å skrive dem. Vi vil få forfattere som går med kalkulator på innelomma i stedet for notisblokk. Vi vil få romaner som kunne vært skrevet av maskiner.

Senest i går kunne vi lese kulturpolitisk talsmann Ulf Erik Knudsens forsøk på å avdemonisere sitt partis kulturpolitikk i innlegget «Frps kulturpolitikk – bedre enn sitt rykte» i Dagsavisen. At han klønete nok i stedet endte opp med å bekrefte hvor forferdelig kulturpolitikken til FRP er, burde ikke komme som noen stor overraskelse på de som har fulgt med i denne saken. Knudsen skriver bl.a. at det de ønsker, er å «kutte i overføringene til kultureliten og/eller kulturpersonligheter som har ’sugerør i statskassen’», og forteller at FRP, med dette kulturelitebegrepet de har funnet på, mener «kulturpersonligheter som mottar store offentlige støtteordninger». Realitetene er at det for 2009 ble utdelt 107 arbeidsstipend á kr 186 000 fra regjeringen. Disse 107 stipendene ble gnient fordelt på billedkunstnere, kunsthåndverkere, skjønnlitterære forfattere, forfattere av barne- og ungdomslitteratur, dramatikere, skjønnlitterære oversettere, faglitterære forfattere, musikere/sangere/dirigenter, komponister, skuespillere/dukkespillere, sceneinstruktører, scenografer/kostymetegnere, teatermedarbeidere, dansekunstnere, kritikere, filmkritikere, journalister, fotografer, filmkunstnere, arkitekter, interiørarkitekter, folkekunstnere, populærkomponister samt sekkebetegnelsen diverse andre kunstnergrupper. Billedkunstneren Sissel Fredriksen er altså Norges kulturelite. Glasskunstneren Vidar Koksvik. Forfatteren Ingvild Burkey. Fotografen Geir Harald Samuelsen. Koreografen Henriette Pedersen. De forhatte kulturpersonlighetene til FRP.

I tillegg til arbeidsstipendene, kommer flere andre såkalte diversestipend som spenner fra 5000 kr til 80 000 kr, altså symbolske summer mer for en klapp på skuldra å regne enn et reelt forsøk på å holde noen i live. Å påskjønne en ung forfatter arbeidstid tilsvarende, la oss si, 30 000 kr (venner av FRP kan jo for moro skyld selv regne ut hvor mange timer det utgjør innenfor sine egne yrkesgrupper) fremstår urimelig mer på grunn av hvor lite det er enn hvor mye det er. Jeg skulle like å se Ulf Erik Knudsen smile dersom det var han som ble avspist med en årsinntekt på 186 000 kr, eller 30 000 kr for den saks skyld, for deretter å bli æreskjelt og uthengt som en personlighet med sugerør inn i statskassen. Jeg skulle likt å se Ulf Erik Knudsen løse ut et stipend på 5000 kr og i fullt alvor fortsette å hevde at dette jaggu meg er en så «stor offenlig støtteordning» at det er urimelig og jeg skulle ønske jeg kunne få slippe.

Jeg ønsker «kulturkampen» lykke til med oppropet mot FRP, selv om partiet ser ut til å ha vunnet ufortjente sympatipoeng i første slag, rett og slett ved å spille ut det eneste kortet de har: Å framstå så provoserende dumme og infame at de nærmest er umulige å føre debatt med for en rasjonell motpart. At de i etterkant har fortsatt denne kortsynte strategien, jf Ulf Erik Knudsens innlegg, borger imidlertid forhåpentligvis for et snarlig tilbakeslag – det er en lang valgkamp på trappene nå, og mot en så massiv gruppe oppegående meningsmotstandere som det FRP har skaffet seg innen kulturfeltet, burde det ikke holde i lengden å bare være dum. Initiativtaker Arnfinn Bjerkestrand har varslet en bred mobilisering blant dedikerte kulturarbeidere, og jeg gleder meg til å se flere enn Fosnes Hansen i kulturdebatter med FRP i ukene og månedene frem mot valget. Det burde være lett match, men i vår verden skal man visst aldri undervurdere dumhetens makt.

15.07.09
R