Kveld, ved slutten av dagen
Dager, de begynner og de slutter. De slutter og begynner og begynner og slutter, and then you die. Komprimert ned til de harde fakta, er ikke livet så forferdelig vanskelig å forstå. Livet er betegnelsen på alle disse dagene man har fått, eller, avhengig av hvordan man ser det, blitt prakket på. Spørsmålet er jo hva man skal gjøre med disse dagene. Hva man, med andre ord, skal bruke dette livet til.
Nok en dag er slutt.
Jeg sitter foran iBooken og ser et blekt omriss av mitt eget ansikt i vindusruten bak skjermen. Enda en dag eldre. Jeg vet ganske sikkert, slik jeg gjør de aller fleste kveldene jeg sitter slik, at heller ikke dette kommer til å bli en dag jeg vil huske spesielt lenge. Men for noen kommer det til å bli det. De etterlatte etter nittenåringen som ble knivdrept i Västerås i kveld vil kanskje få problemer med å glemme 19. juli 2007. Og den østeuropeiske vennegjengen som mistet to av sine i en raftingulykke i Sjoa tidligere i dag. Eller de sivile som tilfeldigvis gikk langs veikanten da selvmordsbombere sprengte en buss i filler i Balutsjistan. Det finnes 6 609 069 435 mennesker i verden akkurat nå. Og det finnes 6 609 069 435 ulike oppfatninger av 19. juli 2007. Så klart hører min til i toppsjiktet. I de aller fleste tilfeller er det en positiv ting ikke å ha noen spesiell grunn til å huske dagen etter at den tok slutt. Riktignok vant jeg ikke en million i Lotto, riktignok ble jeg ikke far til verdens mest velskapte unge. Men jeg kom meg gjennom dagen med alle kroppsdeler intakt. Jeg kom meg helt hit uten å måtte forsøke å forstå at et menneske jeg er glad i aldri kommer til å reise seg og gå ut i solskinnet mer.
Nok en dag slutt.
Jeg ser lysene slukke i ett og ett vindu i bygårdene utenfor. Trikken har sluttet å gå, de eneste lydene jeg kan høre er en og annen bil som suser forbi, og noen glade stemmer nede fra Birkelunden. Jeg bor her. Jeg prøver å tenke over hva det vil si å bo et sted. Jeg tror man kan si at det innebærer, i astronomiens aller bredeste perspektiver, en helt konkret forståelse av ordene ‘her’ og ‘nå’. Det innebærer å være eier av en unik bevissthet under helt nøyaktig definerte geografiske og historiske forutsetninger. Å bo er å ha en plass i verden, og jeg tror det vil være bred oppslutning om at min plass på omtrent alle tenkelige måter er blant de beste i verden. Norge 2007. Jeg har heller ingen innvendinger mot det. Men det beste er ikke nødvendigvis godt nok. Det beste er ikke nødvendigvis godt nok til å få meg til å holde kjeft.
Let the bloggery begin!
19.07.07