Vi er i dette sammen
I Klassekampen 11. desember hevder de tre forskerne fra Senter for energi og samfunn ved NTNU at det folk flest mangler ikke er kunnskap om klimaproblemene, men klare handlingsalternativer som gjør det lettere å leve grønt. Jeg vet ikke, jeg. Husker dere den filmen til Al Gore, helt på slutten, da det kom opp masse sånne små og store praktiske tips til hva man kunne gjøre, blandet inn i rulleteksten? Bytt til sparepærer, gå eller bruk sykkel når du kan, ring kraftselskapet ditt og spør om de tilbyr grønn energi.
Al Gore fikk Nobelprisen blant annet på grunn av denne filmen. Han er, i følge komitéleder Ole D. Mjøs, trolig den enkeltpersonen som har virket mest til å skape økt global forståelse for tiltak som er nødvendige. Det er dette som bekymrer meg mest. Dette at folk flest likevel fortsetter å stå der med armene utstrakt og si: Hæ?
Vi står ute i kulden på Youngstorget og snakker litt om hvorvidt det er riktig av oss å gå i dette fakkeltoget. Det er ikke vanskelig å spa opp argumenter mot at Al Gore burde få prisen, men IPCC er vi i alle fall glade i, og midt oppi alt dette er det jo tross alt den internasjonale menneskerettighetsdagen. Så vi går. Ikke med bannere, men med små buttons på jakkeslaget. Fordi det er bra å gå der, sammen med alle de andre organisasjonene. Vi er i dette sammen, enten vi jobber for det ene eller det andre. Og jeg tror heller ikke det er kunnskap folk flest mangler. Derfor er det litt frustrerende at appellene der ute ikke tar større mål av seg enn å være en slags komprimert, utendørs o-fagstime. Miljø, miljø, tiddeli-bom og vi skal redde verden! er kanskje ikke de mest konkrete parolene man kunne tatt med seg.
Vi bor altså i et land der statsministeren i en av våre største aviser blir utropt som det endelige bevis for at julenissen stammer herfra. Sannsynligvis er denne farkosten med reinsdyr og slede en av de mer miljøvennlige måtene å reise på, men neppe var det vel det Dagbladet hadde i tankene denne dagen. Når Stoltenberg reiser til Bali med sekken full av regnskogpenger, er det oss han representerer. Og vi har ikke noe i mot å fremstå som en gavmild nasjon. Men naturligvis er det Erik Solheim som har mest rett, idet han snur Dagbladet opp ned og minner oss om at Norge har tjent ufattelige beløp på energiformer som ikke er miljøvennlige, og at vi derfor har et desto større ansvar for å gjøre noe. Og noe, i denne sammenhengen, er altså tre milliarder kroner årlig til bevaring av regnskogen. Penger som, gitt den riktige forvaltningen, kan utgjøre en viktig forskjell, men for et rikt land som Norge er det ikke nødvendigvis noe mer julenissete over dette enn over den tjuekroningen du og jeg i blant finner storsinn nok til å slippe ned i et utstrakt pappkrus på vei inn til Oslo City eller Galleriet eller Trondheim Torg.
Så, tilbake hit. Julenissen er norsk, vi vet dette, han bor på Nordberg og fyrer med oljefyring. Om det stemmer at miljøvern er et område der symboler er ekstra viktige, burde noen snart forsøke å gå foran med et godt eksempel også innad i dette paradiset av et land. Hvorfor er det ikke forbudt med plastposer i butikkene? Hvorfor har vi så få vindmøller? Hvorfor kildesorterer vi ikke søpla? Hvorfor er det så helvetes dyrt å ta trikken til byen når en full trikk tilsvarer 1,5 kilometer bilkø? Jeg tror det er viktig, på et prinsipielt grunnlag, at miljøvern ikke bare skal bli et spørsmål om penger. Og det burde koste noe å velge det skadelige alternativet, ikke omvendt. Folk flest vil ta til seg rosen Al Gore gir Norge via tv-skjermen, men får ikke med seg budskapet i filmen hans. Folk flest går i fakkeltog for miljøet, og kaster faklene fra seg på gata etterpå. Se på folk flest, de står der overalt med utstrakte armer og sier: Hæ?
Vi trenger noen konkrete tegn, beviser, vi som bor her i et av de landene i verden med høyest utslipp av CO2 per innbygger. Vi trenger å forstå at vi også er 4, 7 millioner isbjørner som klamrer oss til hver vår lille isklump i et stadig sultnere hav, vi trenger å skjønne at vi er i dette sammen, alle oss.
12.12.07