Alltid et snev av melankoli
Alltid et snev av melankoli i dette smilet, alltid noen dråper regn i solen. Jeg sitter på banen hjem med en klump i halsen, jeg har en iPod som for anledningen har hentet frem filmmusikken til 2001, altså ikke Kubrick, men året totusenogen. Jeg hører for første gang på årevis (kjennes det som) på dette bandet, Paloalto, som jeg oppdaget ved en tilfeldighet, i det vi kanskje kan kalle Napster-tiden nå, og som begeistret meg så voldsomt fordi vokalisten høres ut som Thom Yorke på Pablo Honey. Begeistret meg, i en slik grad at jeg spilte hele albumet over på kassett sånn at jeg ustanselig kunne la det presse seg ut gjennom den ene høyttaleren som fungerte i bilen jeg kjørte til og fra skolen med, det siste året på videregående, den bilen som var 82-modell akkurat som meg, som forlengst er hugget opp nå; de dagene er borte, vi var så unge, bilen og jeg.
Men det er ikke dette som gjør at jeg seks år senere sitter på banen hjem med en klump i halsen. Og det er heller ikke det at Paloalto får meg til å tenke på hun jenta jeg var sammen med den våren, som jeg kjørte rundt med og kysset filmaktig i forsetet, eller at hun senere gikk i fra meg og, på jenters vis, lot meg sitte igjen med en sorg som var helt ute av proporsjoner i forhold til det jeg sørget over. Eller at den sommeren ble min første skrivesommer, en sommer full av forferdelige dikt, nei. Det er ikke det heller.
Noen ganger, tipper jeg, trenger det ikke å være noe.
Bare noen dråper regn i solen.
Og melankolien sniker seg inn, i møtet med noe fortidig, noe du trodde var borte, men som er der likevel. Og det finnes alltid noen paralleller, noe som gjør at musikken ikke stopper selv om du skrur den av. Du sitter på banen hjem med en klump i halsen. Og plutselig klikker de to årene sammen, som et støpsel og en kontakt, og du tenker at du er tilbake, ikke på det samme stedet, men i den samme følelsen, som for seks år siden. Du har gravd ferdig et hull. Du har brukt de siste årene til å grave ferdig et hull. Og nå står du foran det, og du tenker: Hva faen skal jeg fylle dette hullet med?
Gjør du ikke?
Er det ikke det du tenker, der du sitter på banen hjem med en klump i halsen?
Du skal fylle et hull, det er det du skal, men du vet ikke med hva, du vet bare at du har blitt så vant til å grave at du har glemt at du noen gang skulle bli ferdig, at ideen om et ferdig hull har blitt borte et sted blant alle spadetakene. Og nå står du der, hendene i siden, og ser utover. Forrige gang, tenker du, fylte jeg hullet med dikt, jeg fylte det med enkle gitarakkorder, jeg fylte det med flystriper men først og fremst, tenker du, fylte jeg det med hull. Jeg fylte det gamle hullet med et nytt hull som var enda større.
Du kan fylle det med te?
Bare et forslag.
Jeg sitter på Bare Jazz, jeg har nettopp levert masteroppgaven min, og det første jeg gjorde var å gjenoppdage det fine i å gå alene på kafe. Du kan fylle hullet med deg selv? Prøve på det? Jeg sitter her og skriver, jeg ser deg for meg på banen, jeg har gitt deg Paloalto, dette bandet som jeg absolutt ikke har noe forhold til, eller som jeg har klint med jenter i biler til, hvilken rolle spiller det. Jeg tenker på deg. På banen hjem. Senere. Jeg tenker at du skal smile, du skal smile med pannen mot ruten og kjenne bevegelsen under deg. For du har en hel verden foran deg. Derfor skriver jeg deg smilende. Jeg skriver deg smilende, selv om jeg vet hva slags smil det er. Alltid et snev av melankoli i solen, alltid noen dråper regn i dette smilet.
PS: http://www.myspace.com/paloalto
25.04.07