Et lykkelig øyeblikk
På den andre siden av toglinja står det fineste treet i verden. Et sånt tre som man pryder sine innbilte bokomslag med. Et tre for lykkelige øyeblikk. Jeg tenker på det mens jeg går en av mine siste turer gjennom dette nabolaget, når jeg nærmer meg det majestetiske treet som gløder svakt i lyset fra solnedgangen; jeg tenker på hvordan dette er et sånt øyeblikk som man skulle kunne kalle lykkelig. Eller er det det?
Et lykkelig øyeblikk er noe det tar år å forberede.
Jeg har brukt et liv på å lese meg frem til de diktene som skal resiteres i et lykkelig øyeblikk. Lytte meg frem til et soundtrack for det lykkelige øyeblikk. Jeg har kjøpt speilreflekskamera for å fange de lykkelige øyeblikkene, jeg har fått kjærester som skal holde meg i hånden i et lykkelig øyeblikk. Men nå, når jeg lener meg mot stammen og ser ut over Oslo, har jeg ingenting av dette.
Bare et tre.
Bare litt gress.
Bare en sølvfarget strek av en måne på himmelen.
Og et øyeblikk med plass til alle tankene i verden. Og en av dem er at det bare er piss at man trenger alle disse rekvisittene. En av dem er at stillheten noen ganger er den beste musikken. Men kan man stå sånn, en gutt med sko og jakke og bukse under et tre, og være lykkelig? Uten noe mer?
Jeg tenker på Tone Hødnebø, det hun skriver om det lykkelige øyeblikk; et punkt som skal romme alle punkter og som hun må skrive for å være tro mot. Tone Hødnebøs lykkelige øyeblikk høres ikke ut som et lykkelig øyeblikk. For de punktene hun trekker frem for å eksemplifisere hva øyeblikket skal romme, er min løgn, min fortvilelse og skam. Ikke noen drømmesoundtrack der, ikke noen kjærestehender.
Men jeg tror det er en nødvendig justering av lykkebegrepet.
Jeg mener; i disse Penger-for-livet-tider.
Jeg mener; i disse Vi-snakker-ekte-kjærlighet-tider.
Eller er livet ditt også sponset av The Happy World Of Haribo?
Det handler om å ha alle punktene med seg, de fine og de kjipe, og føle at de utfyller hverandre, vite at det finnes en balanse. Jeg tror mitt øyeblikk var et lykkelig øyeblikk. Det var lykkelig fordi det ikke bare var lykkelig. Ikke for mye yang. Ingen overbalanse. Jeg mener; det var ingen pratsom lykke. Det var en sånn lykke som sto ved siden av meg og bare nikket rolig slik at jeg skulle forstå at alt ordner seg, og jeg forsto. Jeg tror jeg forsto. Jeg forsto at noen ganger trenger man ikke mer enn et lite sus i et stort, stort tre.
Et nattog som kjører forbi nedenfor.
En gutt med sko og jakke og bukse. Uten noe mer.
21.05.07