Fire bokstaver
Men omvendt nå; ting blir ikke lenger sant fordi de blir skrevet, heller, ja, omvendt; jeg har begynt å tvile på ting fordi de blir skrevet, jeg har gjennomskuet alt det der med skrift, bokstaver er bare blekk på papir, i beste fall, eller bare fargede pixler på en skjerm, de gjør ikke noe mer med meg enn smuler på et fat, enn små biter av glass på asfalten. Likevel er det bokstavene jeg holder på med, disse dagene, de er så til de grader skriftlige; jeg skriver og ting flyter over i hverandre, dagbøker, blogger, mailer; et sted oppi alt dette skriver jeg at jeg er redd for all den distansen som tekst alltid fører med seg, at jeg nesten ikke holder ut tanken, og at det kanskje er det som er den virkelige begrunnelsen for å flytte: At det føles som å komme nærmere.
Men nærmere hva da? Har jeg ikke de siste årene i Bergen gjort det til en vane å avle avstand, å drive losji for lengselen? Jo, men liksom. Jeg vet ikke. Det er det der med å skrive, at jeg kanskje har trodd litt for mye på bokstavene mine, og litt for lite på alt det andre. Det blir avstand av sånt, det blir fravær. Og det er vanskelig å leve blant så mye fravær, heter det ikke det, et sted i Clown Town? Av og til er det viktigere å forlate enn å ankomme. Og jeg har vel bare ikke visst så mye om hva som ligger i enden av denne veien før i det siste. Husker bare at jeg skimtet et skilt med fire bokstaver. Tenkte at det hørtes riktig ut. Tenkte ikke så mye lenger enn det.
Så trodde jeg en stund at de fire bokstavene uttrykte navnet på en by. Så trodde jeg det var et jentenavn. Men så slo det meg plutselig; hvem andre er det som har et navn på fire bokstaver, hvem andre om ikke nettopp.. meg selv?
09.08.06