Lost in spam
I’m not here, this isn’t happening, kunne for eksempel vært en måte å si det på når det gjelder meg og dette fenomenet internett for tiden. Skjønt linjene med Telenor i den andre enden holdes varme stort sett hele den våkne delen av døgnet, og fingrene virker å ha funnet seg i at deres oppgave her i livet er å danse over tastaturet etter streng koreografi. Men noe har definitivt gått over når det gjelder denne barnslige fascinasjonen jeg en gang følte overfor den smørja av tekst og bilder som gjemmer seg bak alle disse evinnelige slash’ene og dot’ene. Det er annerledes nå enn i 98, det handler ikke lenger om å dokumentere sin egen eksistens overfor verden, å stille seg inn i rekken av Moderne og Trendy Mennesker, det er ikke lenger noe spennende og uoppdaget ved internett, ikke lenger grobunn for drømmer av det formatet jeg en gang knyttet til det å ha hjemmeside. Borte er det fantastiske ved epost, det som gjorde alt så fryktelig kult da jeg fikk min egen adresse det siste året på ungdomskolen, og senere fikk min første e-MAIL fra en annen, og like oppspilt, klassekamerat. Borte er det eventyrlige ved å bli med samme kamerat hjem i langfri for å koble seg på IRC og chatte med helt fremmede mennesker fra den andre siden av kloden.
Hva er igjen?
Et avsindig mye raskere oppkoblingssystem som likevel ikke virker å få ting til å skje så mye fortere, og som nesten utelukkende får ligge i bakgrunnen og utføre daglige brudd på de lovene om opphavsrett som bare kan drømme om å oppnå noen reell funksjon, mens jeg en gang i blant kobler til en iPod for å melke disse mer eller mindre håndfaste verdiene ut av nettet. Ja, UT av nettet. Det er det det handler om nå. For mens jeg tidligere var så opptatt av å ta del i dette nye fenomenet, å sende alt mulig INN på nettet, sitter jeg nå inaktiv og henter ting i motsatt retning. Jeg er utelukkende blitt en downloader.
Og det er dette som i siste instans får meg til å tenke på oss, som er den første generasjonen med databarn, vi som har vokst parallellt med teknologien og utvidet vår kapasitet samtidig med datamaskinene på markedet - er luften i ferd med å gå ut av oss? er vi i ferd med å spises opp av klisjeene slik som hippiene og pønkerne før oss? Jeg føler i alle fall at avstanden til nettet har blitt større samtidig med at det har kommet mye nærmere på alle kanter. Nettet har blitt allemannseie, og de som virkelig har visst å utnytte seg av dets muligheter, er de som på ingen måte burde blitt gitt slike muligheter. Det er nok å nevne de astronomiske mengdene spam som hver dag fyller innbokser med dritt over hele verden. Jeg tenker på den første e-posten jeg fikk, fra en klassekamerat jeg på tross av denne teknologien ikke lenger har noen kontakt med. Det var den sommeren vi så Men in Black på kino og følte at vi med kjellerstuene tilkoblet internett satt med teknologi nok til å utrydde the SCUM of the universe selv. Men nå er det vi som har blitt overveldet av nettets SCUM. Vi har blitt drevet bort av løgner kamuflert som løgner om noe annet, av porno kamuflert som legemidler, løgner, løgner og atter løgner, og om det ved en nostalgisk innskytelse skulle falle noen av oss inn - for eksempel jeg eller klassekameraten min - å sende en mail og minne hverandre på hvilket eventyr det en gang var vi sto foran, da er sjansen stor for at forsøket oversees av et trett øye, faller inn blant de markerte meldingene som havnet i søppelboksen og raskt slettes for å gjøre plass til nye. Drukner i spam, slik vi selv gjorde.
[bright eyes: down a rabbit hole]
19.01.05