hav. deyði. kjærleiki
Bergen, 17. mai 2005. Et inferno av paraplyer og russefløyter. Kanonsalver og skarptrommer. Og jeg vet ikke om det er sjarmerende eller direkte usjarmerende at korpsene her i byen spiller Brann-sangen i stedet for nasjonalsangen, men kanskje er det ikke tull når en gruppe mennesker bærer faner med påskriften Bergen ut av Norge og lanserer Sondre Lerche som statsministerkandidat. Som en forlengelse av statsministerens forsikring om at “Norges uavhengighet er kommet for å bli” fra taket av tevetohuset i Oslo i morges, omgitt av barn med utenlandsk opprinnelse blåsende politisk korrekte såpebobler.
Men jeg blir stående og se, studentgruppene som toger forbi, slik jeg en gang sto og tenkte at slik skulle studietiden bli, studentkor og studentaviser og foreninger, og slik står jeg nå, tenker at slik skulle studietiden vært, men slik ble den ikke og kanskje er det ennå ikke for sent, det går alltid et tog men jeg er ikke lenger interessert, jeg vil ikke være passasjeren som mistet eller ikke mistet toget, jeg vil være han som bestemte seg for å bli, hjemme best, aldri trodde at gullet lå ved enden av togskinnene, og derfor går jeg, hjem og tomhendt, skal se resten av søttne mai på teve.
Hører ikke Friele tale.
Sitter hjemme og drikker Max Havelaar.
For jeg er et godt menneske, er jeg ikke? Jeg lar ikke kaffebøndene i stikken. Jeg er snill, imøtekommende. Jeg lar meg overtale til å bytte mobilabonnement tre ganger om dagen.
Med et smil.
Slike gutter som gamle Norge vil ha.
For vi er jo et fredens flaggskip, et Hobbit-land, og på dager som denne kan man ikke annet enn smile; denne furete værbitte avkroken av et land, hvor innbyggerne balanserer gjennom gatene og klamrer seg til små flagg som truer med å rive seg løs fra de tynne pinnene og flakse opp mot fjellene, når som helst, en flokk festkledde flaggermus, tilbake til grotten sin dypt der inne.
Men det er ikke det som skjer. Det som skjer er at saluttene starter oppe fra Fløifjellet. Og at alle snur seg for å se røykringene som puffes ut mellom trærne, som fra verdens største sigarer. Og at et lite barn akkurat da skvetter ved den plutselige lyden og slipper gassballongen sin. Og at en mann samtidig faller av sykkelen på et fortau i Tokyo.
The Butterfly Effect.
17.05.05